Norsk Lokomotivmannsforbund har vært, og er, en maktfaktor å regne med i jernbanesektoren.
Men er NLF i ferd med å miste fokus?
NLF har den siste tiden jaget diverse norske jernbaneforetak, nå sist CargoNet ifm lønnsforhandlingene. NLF jobber for å beholde bredden i lokomotivførerutdannelsen, da man frykter at en mer spisset utdannelse skal gi svekkede lønns- og arbeidsbetingelser på sikt. (ref. CargoNets ønske om å utdanne egne førere til blant annet skiftemaskintjenesten på Alnabru)
NLF ønsker å tariffeste forhold som omhandler fremtidig lokomotivførerkompetanse. Ikke noe galt i det.
NLF har gått hardt ut å argumentert med at dersom man overlater lokomotivførerutdanningen i større grad til foretakene, så vil man få en svekkelse i både sikkerheten og gruppens evne til opprettholde dagens lønnsnivå. Man kommer naturligvis alltid til å diskutere jernbaneskolens andel i utdanningen av førere.
På tross av motstanden fra blant annet NLF, vil utviklingen gå mot lokomotivførere med økende spisskompetanse på sitt felt. Det er nærmest ikke til å unngå.
Men det er ikke utformingen av den norske utdanningsmodellen som for alvor kommer til å virke inn på lønns- og sikkerhetsnivå.
Det som derimot kan bli en alvorlig utfordring, og som ikke ser ut til å få like mye oppmerksomhet hos NLF, er den økende trenden i bruken av bemanningsselskap. Vi har i dag lokomotivførere som kjører tog i Norge, hvor arbeidsgiveransvaret ligger 3 – 4 fakturaer bakover i rekken av involverte selskap. Det spiller ingen rolle om NLF har overenskomst med driftsselskapet, når man leier inn førere fra 3.part, som kanskje i neste omgang også har leid inn disse. Lønnsbetingelsene som bemanningsselskapene tilbyr er ikke nærheten av det man oppnår gjennom overenskomster med driftsselskapet. Foreløpig ser man ikke de store tingene, men det dukker opp ubetalt reisetid, svekkelser rundt overtidskompensasjon osv.
Vi ser også en økning i trenden rundt ansettelse av lokomotivførere på timebasis. Det dukker etter hvert også opp lokomotivførere som leier ut sine tjenester fra egne selskap. I denne kategorien har vi så langt bare sett ansvarlige førere som selger sine tjenester til en pris som ikke svekker lønnsnivået. Men hva som kommer ved neste korsvei, kan man bare spekulere i.
Vi har lite innsikt i hvilket utdanning og etterutdanningsregime disse bemanningsselskapene opererer i.
Selv om noen er av den oppfatning at det bare er staten som kan drive jernbane, er faktum at de fleste norske jernbaneforetak er seriøse aktører, men stort fokus på sikkerhet. Selskapene er også stort sett opptatt av å følge avtalene i norsk næringsliv.
Problemene begynner for alvor, når man kjøper tjenester fra selskap i andre land, med andre tradisjoner for organisering av og i arbeidslivet.
Dette er gjennomgangstonen i nær sagt hele næringslivet. Jernbanesektoren i Norge har så langt nærmest vært skånet for denne melodien, men nå skrues lyden opp for fullt. Ikke minst med oppdelingen av NSB.
Et gammelt ordtak sier at man må velge sine kamper med omhu.
Søker man på NLFs nettsider med ord som «bemanningsforetak» eller «innleie» er resultatet «ingenting funnet».
Sover NLF i timen, mens bemanningsforetakene ruller inn over grensen? Er toget omsider i ferd med å gå fra Norsk Lokomotivforbund?
Les om hva som er fokus hos Norsk Lokomotivmannsforbund her:
http://www.lokmann.no/
